Et viktig diagnostisk tiltak for påvisning av ulike patologier i øynene, inkludert glaukom , er måling av intraokulært trykk eller oftalmotonus. Det består i å etablere forholdet mellom utstrømning og tilstrømning av væsker i øyets kamre. Denne undersøkelsen må gjøres en gang i året, spesielt for kvinner etter å ha fylt 40 år.
Metoder for måling av intraokulært trykk
I oftalmisk praksis brukes to grunnleggende teknikker for å bestemme oftalmotonus:
- palpasjon;
- verktøyet.
Den første metoden tillater å oppnå en omtrentlig vurdering av intraokulært trykk. Det består i å trykke fingrene på øyet (øyelokkene er lukket samtidig), og skaper intermitterende kollaps i øyebollen.
Den andre teknikken innebærer bruk av spesielle enheter.
Måling av intraokulært trykk ved hjelp av en Maklakov tonometer og andre kontaktteknikker
Den vanligste teknologien for å bestemme oftalmotonismen i sovjetiske tider var målingene ifølge Maklakov. Det er verdt å merke seg at nå er det litt utdatert, og for prosedyren bruker en lignende enhet - elastotonometer Filatov-Kalfa. Det er en liten sylinder (vekt) som veier 10 gram med plastplater i endene. Enheten er også utstyrt med en holder som gjør at sylinderen kan bevege seg fritt ned og oppover.
Kjernen i prosedyren er å utøve mekanisk trykk på øyet. Mengden av fuktforskyvning på samme tid gjør det mulig å sette verdien av oftalmotonus.
En lignende operasjonsmekanisme ligger til grunn for mer moderne tonometre for måling av intraokulært trykk:
- Goldmann;
- ICare og ICare Tiolat (bærbar enhet);
- Pascal.
Ikke-kontakt tonometre for måling av intraokulært trykk
Oftalmiske pasienter foretrekker en mer behagelig måte å etablere en oftalmotonus på - kontaktløs. Denne teknikken er ikke mindre informativ enn kontaktteknikken, men krever flere målinger og etterfølgende gjennomsnitt.
Operasjonen av en kontaktløs anordning for måling av intraokulært trykk består i å mate en strøm rettet mot hornhinnen, som forskyver et visst volum væske fra øyeceller.