Hvorfor maler barnet i svart?

Når et barn velger en svart farge fra en flerfarget palett og tegner den, forstår foreldrene ikke hvorfor dette skjer, og de anser det som et dårlig tegn. Faktisk er dette ikke helt sant i forskjellige situasjoner, og for forskjellige aldersgrupper kan slik kunst i mørke toner være enten en norm eller en avvik fra den.

Barn 3-5 år

Hvis foreldrene plutselig så at barnet maler i svart, er det ikke nødvendig å umiddelbart løpe til en psykolog. For denne aldersgruppen er det i de fleste tilfeller en vanlig situasjon. Hvis i livet i øyeblikket ikke er vanskelige situasjoner (skandaler i familien, skilsmisse, flytting, langvarig sykdom), så er det ingenting å bekymre seg for. Bare barnet velger svart, som den mest kontrast av hele fargepaletten.

Noen ganger, når en baby utvikler en sykdom, men for tiden ikke har manifestert seg, kan den svarte fargen symbolisere en dårlig tilstand av helse og depresjon.

Et barn - en sårbar person og en liten krangel med venner i sandkassen kan ganske godt føre til en slik reaksjon, som heldigvis er kortvarig.

Det skjer at et lite barn tegner en svart farge, fordi det betyr at han bare liker det, og kanskje, så det virker negativisme, når han motsiger foreldrene sine og vet at moren hans vil mislykkes av hans valg.

Barn av skolealder og ungdom

Alle vet at valget av mørke farger for tegning av eldre barn ikke er uten formål. Dette gjelder ikke for ett bilde. Når mamma merker at alle "skapelsene" til barnet hennes er laget i mørke dyster farger, og i tillegg til denne fargen brukes ikke for en tynn kontur, men helt dekker et ark papir, er dette en anledning til å gripe inn.

Best av alt kan forstå hvorfor et barn tegner svart, maler en psykolog, fordi uerfarne foreldre kan feilfortolke bildet og trekke feil konklusjoner.

Det er viktig her og valget av et tegneverktøy - en markør, en blyant, maling og stemningen hvor barnet gjør arbeidet. Selvfølgelig kan problemet med foreldrene i sannhet faktisk være en situasjon som vil kreve spesialistintervensjon. Men oftest i ungdomsårene er ikke lenger barn, men ikke voksne, og dermed viser de sin protest mot samfunnet .

Selv om idyllen regjerer i familien, i skolelivet og utenfor det, kan en tenåring ha ubehagelige situasjoner som foreldrene ikke vet om. Derfor er det så viktig fra barndommen å kunne finne følelsesmessig kontakt med barnet ditt slik at han i fremtiden ikke blir trukket tilbake i seg selv og kunne akseptere hjelp fra nærmeste folk.